Året 1942 var en særlig dramatisk periode i annen verdenskrig. Da gikk det meste galt for Motstands-Norge. Det tredje rike tilintetgjorde fiskeværet Telavåg om våren. Telavågsfolket ble fordrevet og internert. Voksne menn ble deportert og mer enn 40 prosent omkom. Majavatntragedien med unntakstilstand i Midt-Norge inntraff om høsten. Ved utgangen av året ble Laudalorganisasjonen på Sørlandet ødelagt. Milorg lå radbrekket etter ledernes arrestasjoner og flukt. På Østfronten kjempet sovjeterne en nærmest desperat kamp for overlevelse. Det var i de vestalliertes interesse at Det tredje rike var bundet opp på Østfronten. Stalin forlangte at det ble åpnet en annen front i Vest for avlastning. I Vest hadde man foreløpig ikke ressursene til å kunne etterkomme kravet. Svaret måtte bli villedning. En villedning som førte ikke bare Hitler, men også Stalin og de fleste vestallierte bak lyset. Tragediene i 1942 i Telavåg, Midt-Norge og på Sørlandet inngikk i et gedigent – og krigsstrategisk sett svært vellykket – alliert villedningsspill. Veldig mange mennesker i Norge opplevde store lidelser i sammenhengen. Manglende forståelse av villedningen har ledet til at mye av innsatsen til de norske som betalte for den med liv og helse, og deres pårørende har vært avskrevet som amatørmessig og betydningsløs. Basert på nitide studier i inn- og utland dokumenterer denne boken hvordan innsatsen til norske kvinner og menn som deltok på villedningsfronten, var avgjørende viktig for måloppnåelsen. Innsatsen fortjener utvilsomt en plass i så vel den norske som den europeiske fremstillingen av annen verdenskrigs historie.